å drive dank eller å drive bank?

fra dagboka: new dehli, india - 23. januar 2008.

ei skitten, lita jente prøver å selge meg et blad gjennom bilvinduet. hun ser på meg og har tårer i øynene. "please madam, please. only fifte rupee. please, madam." jeg får helt hetta av henne. det knyter seg i meg, jeg tvinger meg til å se ned i boka mens jeg venter på det grønne lyset. dette er det lengste røde lyset i mitt liv.

"they are only trying to fool you, madam. it's the mafia. she's working for them. it's a tourist scam. please, madam, pay no attention to her."

jenta ser på meg med brune, alvorlige øyne. hun holder en liten gutt i hånda, han er sikkert ikke mer enn to år. han er nesten naken, står bare rolig mellom bilene og holder søsteren sin i hånda og står bare helt i ro mellom bilene og hoster litt i det han puster inn eksos fra autorickshawer aldri har vært innkalt til eu-kontroll. det bustete håret på hodet hans rekker så vidt opp til vinduskarmen på bilen, han gnir seg i øyet og ser på søsteren som holder bladet mot vinduet. jeg ser ikke boka lenger, den er forsvunnet bak tårene. lyset skifter til grønt. vi kjører.

dette øyeblikket, mitt første virkelige møte med indisk fattigdom, står spikra i hukommelsa mi. jeg følte meg råtten for å i det hele tatt være så frekk å komme til india, komme dit uten videre og brife med penger, lyst hår og lys hud, penger, klær, bagasje, penger, ipod og hele livet mitt. privatsjåfør, bo på hotell, reise, ha ferie - en verden så langt fra disse barnas tilværelse som det sannsynligvis er mulig å komme. jeg ville bare synke ned i jorda. jeg skjemtes.

vi hadde lest om og diskutert tigging på flyet til india. filosofien var klar, de moralske prinsippene på plass, de religiøse affærene tatt høyde for: vi vet dere jobber for mafiaen. dere får ingenting av oss. spør noen andre.

og så kommer denne jenta med broren på slep - og hele den gjennomtenkte planen faller i grus. hvorfor blir det sånn?

og det er sånne situasjoner som dette jeg helst vil fortelle om, når noen spør meg om hvordan india var. skjønt - dét er jo ikke helt sosialt akseptert. med mindre noen kommer hjem til meg og skal se på bilder og virkelig høre om india. men du kommer ikke utenom sannheten - indias fattige barn blir sannsynligvis indias fattige voksne, før de blir fattige gamle. og ja: folk lemlestes som barn med det formål å bli innbringende tiggere for mafiaen. men samtidig velger mange å jobbe for mafiaen av egen fri vilje - mafiaen tar seg av dem, gir dem akkurat nok mat til å overleve og akkurat nok klær til å ikke helt kunne beskytte seg mot sol om dagen og frost om natta. mafiaen er banken som holder tiggerne på randen av konkurs og død.

og hva kan vi si om dette? det er akkurat som paulo freire skriver om i "de undertryktes pedagogikk": de vet bare hva de aldri kan få. de tilhører en taus kultur, deres stemme er knebla og høres ikke. deres eneste rett er å være undertrykte, og de tviholder på retten sin, for det er den eneste retten de har. de biter i seg urettferdigheten, og er dermed med på, for ikke å si ansvarlige for, å opprettholde den - ettersom forholdet mellom indias tiggere og tiggermafiaen er dialektisk: ingen av dem kan eksistere uten den andre parten.

men nok om teoriene: hva gjør du i praksis, når realitetene slår mot deg hver dag? når du, hver eneste dag, ser nye fattige barn, som tigger, som nektes ei annen framtid fordi mor, far og onkel jobber for mafiaen - og du blir pokka nødt både til å forholde deg til dem og til dine egne prinsipper og feilslåtte taktikker, fordi det ikke går an å lukke øya for treåringen i trafikken, som selger blader sammen med søstra si? eller når du går hjem om kvelden, og ser en liten gutt som er ute i gatene aleine: "nå burde de ha ropt deg inn for lengst!", tenker du - helt til du kommer på at verken "de" eller "inn" nødvendigvis eksisterer. 

jeg grein meg i søvn mange kvelder i india. jeg lot prinsippene fare, og gav penger, men aller helst mat, til alle ungene jeg så. hadde det vært en realistisk mulighet, skulle jeg tatt med meg alle hjem, fylt opp senga med unger, kyssa dem på panna, bredd over dem og sovet på gulvet. med det er ikke en realistisk mulighet.

det som derimot ville ha vært en realistisk mulighet, ville være å ha gitt jenta i trafikken de lusne femti rupiene. eller ganget dem med ti og gitt henne bladet tilbake. det burde jeg ha gjort. sjøl om hun jobba for mafiaen. istedet gav jeg min resterende 500 rupier til dama på do på flyplassen i mumbai - hun som hadde som jobb å vaske doen etter hver eneste person som var innom. det dobla sikkert månedslønna hennes. og likevel kunne jeg aldri ha gitt henne nok, verken av penger, ros, støtte eller påskjønnelse, til å veie opp for noe som helst.

jeg veit ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget. jeg har ingen konklusjon og ingen løsning på problemet. jeg har ingen plan. jeg hadde dessuten tenkt at min tilbakekomst som blogger skulle bli litt optimistisk.

det ble visst ikke helt som jeg hadde tenkt.

men akkurat dét gjelder kanskje flere enn meg her i verden.

og da spiller komposisjon av, og avslutning på, et blogginnlegg, plutselig en mye mindre - kanskje helt ubetydelig - rolle.

www.blogactionday.com