28 februar 2009
18 desember 2008
das leben der anderen: norge 2008.
eg fekk nett eit brev. ganske uskyldig låg det der i bunken med post, vinduskonvolutt merka "B økonomi". eg åpna han, såg skattekortet, la det bak dei andre papira som eg byrja lese på. sitat:
"MinID - felles innlogging til offentlege tjenester." Og det var ikkje måte på nedover, for her kunne eg faktisk utføre ein heil drøss med tenester gjennom ein enkelt portal - i beste "kun med få tastetrykk"-stil: skatteetaten, lånekassa, nav, altinn og gud hjelpe meg til og med varsel om sesjon, kunne eg administrere her.
og det beste var at det heile var lagt fram som om det var sjølsagt at eg skulle bruke opplegget. pinkodar og gode greier, punktmerka framgangsmåte og krise-faq med spørsmål av typen "eg har ikkje pinkodar, kva gjer eg?"
og eg tenker: KVA FAEN?
kor dumme trur dei at vi er, eigentleg? sjå her no:
punkt nummer ein.
først var det denne fingeravtrykksinnlogginga til SAS. "datamaterialet lagrast ikkje nokon plass, vi brukar det berre mellom innsjekkinga og ombordstiging..." heh, jada - RIKTIG. omtrent alle du kjenner reiser ein eller ein anna gong med fly, ikkje usannsynleg er det SAS. kva vil vere den enklaste, mest diskré og kjappaste måten å samle inn biodata frå alle innbyggarar på? vi pakkar det inn i ei innpakning som seier "effektivitet, kreativitet, framtidsretta løysing" og vips. NO PROBLEM.
punkt nummer to.
facebook og google. de som trur at facebook berre er "a social utility that allows you to connect and share with the people in your life", må bu seg på ei overrasking i framtida. "hei, kanskje vi kan få folk til å legge ut bilder av seg sjølv og skrive om alt dei driv på med, så lagrar vi berre infoen? ikkje noko problem det, berre å skrive i "terms & conditions" at vi kan gjere det. den sida er det jo aldri nokon som orkar lese uansett..." og google? hei, vi tar da berre kopi av alt som nokon gong har vorti lagt ut på nettet. og så lagrar vi like godt alle søk og knytter det til IP-adresser." eg seier ikkje meir.
punkt nummer tre.
biobankar. for kva er det eigentleg dei driv med på svalbard? og kvifor fins det i det heile eit høringsnotat om "utkast til forskrift om unntak fra krav om godkjenning for overføring av hele eller deler av en biobank til utlandet m.m."? Og akkurat kva står "med meire" for her? dette er ein av dei kritiske dokumentarane brennpunkt kjem til å lage i framtida, merk dykk det.
punkt nummer fire.
sporing. via bankkort og kredittkort - eg kan allereie spore opp meg sjølv via kontoutskrifta mi, så kvifor skulle ikkje dette vere i andre si interesse? paypal og lignande tenester sorterer sjølvsagt under dette punktet, i tillegg til mobilen. og eg skal berre fortelle deg at alt du skriv på melding blir lagra. garantert. kvifor trur du ellers det var så stort fokus på IKT-driftsfag i si tid? alle samtalar blir behørlig registrert. det er ikkje sikkert du er direkte overvaka enno, men ta no endeleg ikkje på veg for det! overvakinga kjem, så berre ta det heilt med ro!
og så kjem altså dette brevet i postkassa mi, på femte - og heilt sikkert ikkje siste - plass. minID. all økonomisk info om lån, skatt, pensjon og sjølvmelding, helserelaterte saker som fastlege (det neste blir vel at "min journal" blir ei eiga fane i denne fantastiske portalen?), arbeidsdata som nav-tiltak og tenester for sjølvstendig næringsdrivande.
jo du. her har dei lagt opp til det heilt store, kva?
dette er motivasjon for å stikke til skogs.
åt skogen går det uansett, ser det ut til.
for å sitere michel foucault: panoptikon.
eller for å sitere johan borgen: vi har ham nå.
15 oktober 2008
å drive dank eller å drive bank?
fra dagboka: new dehli, india - 23. januar 2008.
ei skitten, lita jente prøver å selge meg et blad gjennom bilvinduet. hun ser på meg og har tårer i øynene. "please madam, please. only fifte rupee. please, madam." jeg får helt hetta av henne. det knyter seg i meg, jeg tvinger meg til å se ned i boka mens jeg venter på det grønne lyset. dette er det lengste røde lyset i mitt liv.
"they are only trying to fool you, madam. it's the mafia. she's working for them. it's a tourist scam. please, madam, pay no attention to her."
jenta ser på meg med brune, alvorlige øyne. hun holder en liten gutt i hånda, han er sikkert ikke mer enn to år. han er nesten naken, står bare rolig mellom bilene og holder søsteren sin i hånda og står bare helt i ro mellom bilene og hoster litt i det han puster inn eksos fra autorickshawer aldri har vært innkalt til eu-kontroll. det bustete håret på hodet hans rekker så vidt opp til vinduskarmen på bilen, han gnir seg i øyet og ser på søsteren som holder bladet mot vinduet. jeg ser ikke boka lenger, den er forsvunnet bak tårene. lyset skifter til grønt. vi kjører.
dette øyeblikket, mitt første virkelige møte med indisk fattigdom, står spikra i hukommelsa mi. jeg følte meg råtten for å i det hele tatt være så frekk å komme til india, komme dit uten videre og brife med penger, lyst hår og lys hud, penger, klær, bagasje, penger, ipod og hele livet mitt. privatsjåfør, bo på hotell, reise, ha ferie - en verden så langt fra disse barnas tilværelse som det sannsynligvis er mulig å komme. jeg ville bare synke ned i jorda. jeg skjemtes.
vi hadde lest om og diskutert tigging på flyet til india. filosofien var klar, de moralske prinsippene på plass, de religiøse affærene tatt høyde for: vi vet dere jobber for mafiaen. dere får ingenting av oss. spør noen andre.
og så kommer denne jenta med broren på slep - og hele den gjennomtenkte planen faller i grus. hvorfor blir det sånn?
og det er sånne situasjoner som dette jeg helst vil fortelle om, når noen spør meg om hvordan india var. skjønt - dét er jo ikke helt sosialt akseptert. med mindre noen kommer hjem til meg og skal se på bilder og virkelig høre om india. men du kommer ikke utenom sannheten - indias fattige barn blir sannsynligvis indias fattige voksne, før de blir fattige gamle. og ja: folk lemlestes som barn med det formål å bli innbringende tiggere for mafiaen. men samtidig velger mange å jobbe for mafiaen av egen fri vilje - mafiaen tar seg av dem, gir dem akkurat nok mat til å overleve og akkurat nok klær til å ikke helt kunne beskytte seg mot sol om dagen og frost om natta. mafiaen er banken som holder tiggerne på randen av konkurs og død.
og hva kan vi si om dette? det er akkurat som paulo freire skriver om i "de undertryktes pedagogikk": de vet bare hva de aldri kan få. de tilhører en taus kultur, deres stemme er knebla og høres ikke. deres eneste rett er å være undertrykte, og de tviholder på retten sin, for det er den eneste retten de har. de biter i seg urettferdigheten, og er dermed med på, for ikke å si ansvarlige for, å opprettholde den - ettersom forholdet mellom indias tiggere og tiggermafiaen er dialektisk: ingen av dem kan eksistere uten den andre parten.
men nok om teoriene: hva gjør du i praksis, når realitetene slår mot deg hver dag? når du, hver eneste dag, ser nye fattige barn, som tigger, som nektes ei annen framtid fordi mor, far og onkel jobber for mafiaen - og du blir pokka nødt både til å forholde deg til dem og til dine egne prinsipper og feilslåtte taktikker, fordi det ikke går an å lukke øya for treåringen i trafikken, som selger blader sammen med søstra si? eller når du går hjem om kvelden, og ser en liten gutt som er ute i gatene aleine: "nå burde de ha ropt deg inn for lengst!", tenker du - helt til du kommer på at verken "de" eller "inn" nødvendigvis eksisterer.
jeg grein meg i søvn mange kvelder i india. jeg lot prinsippene fare, og gav penger, men aller helst mat, til alle ungene jeg så. hadde det vært en realistisk mulighet, skulle jeg tatt med meg alle hjem, fylt opp senga med unger, kyssa dem på panna, bredd over dem og sovet på gulvet. med det er ikke en realistisk mulighet.
det som derimot ville ha vært en realistisk mulighet, ville være å ha gitt jenta i trafikken de lusne femti rupiene. eller ganget dem med ti og gitt henne bladet tilbake. det burde jeg ha gjort. sjøl om hun jobba for mafiaen. istedet gav jeg min resterende 500 rupier til dama på do på flyplassen i mumbai - hun som hadde som jobb å vaske doen etter hver eneste person som var innom. det dobla sikkert månedslønna hennes. og likevel kunne jeg aldri ha gitt henne nok, verken av penger, ros, støtte eller påskjønnelse, til å veie opp for noe som helst.
jeg veit ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget. jeg har ingen konklusjon og ingen løsning på problemet. jeg har ingen plan. jeg hadde dessuten tenkt at min tilbakekomst som blogger skulle bli litt optimistisk.
det ble visst ikke helt som jeg hadde tenkt.
men akkurat dét gjelder kanskje flere enn meg her i verden.
og da spiller komposisjon av, og avslutning på, et blogginnlegg, plutselig en mye mindre - kanskje helt ubetydelig - rolle.
www.blogactionday.com
24 oktober 2007
there's an attic where children are playing
where I've got to lie down with you soon
in a dream of hungarian lanterns
in the mist of some sweet afternoon
and I'll see what you've chained to your sorrow
all you sheep and your lillies of snow
ay, ay, ay, ay - take this waltz, take this waltz
with it's "I'll never forget you, you know.
illustrasjon rune aas strandvik / tekst leonard cohen